Jo zgjedhjet, sepse do ishte deshire jashte realitetit.
Por Jozefina Topallin dua ta shoh ne Kuvend.
Do te ishte ze i lire. Madje teksa shoh me vemendje listat, Topalli do te ishte i vetmi ze i lire.
Keto perrallat e shitjes, blerjes, qerave e vilave, jane aq vjell-ndjellese sa nuk dua as t’i komentoj, as t’u kundervihem.
Ne nje vend, ku gjithkush ka treguar se ka nje cmim, e ku gjithkujt ne politike i eshte ofruar nje pazar, eshte diabolike qe dikujt t’i vesh briret e djallit e dikujt krahet e engjellit.
Thjesht i quaj akuza oportuniste.
Sot Topalli duhet te piqet ne hell. Neser ku i dihet. Ashtu si dje e benin shenjtore per “plumbin ballit” e sot e groposin per “nxirre per zhelesh”.
Ekstremizmi i Jozefines nuk ka qene kurre i rrezikshem, por ama guximi i saj ka qene i pazevendesueshem. Dhe po flasim per emra thene ne sallen e Kuvendit, qe edhe sot nuk guxon kush t’i permende.
Nuk dua ta quaj as heroine, e as Norkelmendse.
Thjesht eshte nje ze qe mendoj se duhet. Pas Sokol Olldashit te ndjere, dhe Ben Blushit qe u largua me fjaline e fundit brilante tek “Kandidati”:
Nuk e vrava me mendjen per ta; mungesa e Jozefines do ta zbehte fare deshiren per te ndjekur Kuvendin. Nuk ka rendesi kush do te jete kryeministri, fjalimi i saj do te ishte perhere i vecante.
Me mire sikur fitorja t’i vinte nga Shkodra.
Leave a Reply